Hopp til innhold

Slaget om Iwo Jima

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slaget om Iwo Jima
Konflikt: Andre verdenskrig

Det amerikanske flagget blir reist på Iwo Jimas høyeste punkt, Suribachifjellet, 23. februar 1945
Dato19. februar - 26. mars 1945
StedIwo Jima nær Japan
24°47′N 141°19′Ø
ResultatAmerikansk seier
Stridende parter
USAs flagg USAKeiserriket Japan
Kommandanter og ledere
USAs flagg Holland SmithTadamichi Kuribayashi
Styrker
110 000 soldater22 000 soldater
Tap
6 825 drept i kamp
6 401 død av skader
19 189 såret
494 savnet
27 909 totalt tap
20 703 drept
216 tatt til fange
20 919 totalt tap

Slaget om Iwo Jima, en øy i Ogasawaragruppen i Stillehavet, stod mellom USA og Keiserriket Japan fra 19. februar til 26. mars 1945 under andre verdenskrig. Slaget endte med at amerikanerne fikk kontroll over øya Iwo Jima og flyplassene der. 22 000 japanere ble drept eller begikk til slutt selvmord, og litt over 6 825 amerikanere ble drept.

General Tadamichi Kuribayashi var den som stod bak strategien til Japan. Han overtok kommandoen i juni 1944, rett etter at amerikanerne hadde erobret og bragt det meste av Marianene lenger sør under sin kontroll. Han evakuerte sivilbefolkningen og trakk nesten alle sine soldater vekk fra konvensjonelle befestede forsvarsstillinger i selve strandsonen, fordi han antok at de der ville blitt bombardert og stort sett satt ut av spill i forkant av selve landgangen. Han forutså også temmelig nøyaktig hvor landingene ville finne sted. Etter at det meste av den japanske flåte gikk tapt i et stort sjøslag rett øst for Filippinene, var han nokså sikker på at amerikanerne ville lykkes i å erobre øya; det gjaldt å forhale deres seier og påføre dem så store tap som mulig.

Kartet viser Iwo Jimas beliggenhet i forhold til de japanske hovedøyer og de amerikanske bombeflybasene på Saipan.

Strategien var at hver soldat skulle drepe minst ti amerikanere før han døde. Japanerne sloss ikke primært fra høy grunn, men fra tunneler under bakken. USA trengte Iwo Jima fordi den ligger bare 650 nautiske mil fra Tokyo. En erobring ville gjøre det enklere for USA å angripe Tokyo og andre deler av de tre sørligste av de fire japanske hovedøyer med bombefly. Japanerne ville ved tapet av Iwo Jima ikke kunne oppdage når angrepene kom og sende radiomeldinger om dem. Ved en erobring av øya ville flyavstanden bli halvert for bombeflyene, de ville også kunne eskorteres av jagerfly. Det var allerede to flystriper på øya, og ettersom den for det meste er flat, ville det gå raskt å utvide dem.

Flere ganger før landangrepet, ble øya bombet av amerikanske fly og bomberaidene ødela nesten alt som var av bygninger. Men ellers var det til liten nytte. Det var svært få japanske fly igjen på øya ettersom de fleste var sendt hjem til forsvar av Tokyo. Bombene traff derfor få eller ingen viktige militære mål.

Angrepet og bakkekampene ble for det meste gjennomført med U.S. Marines. De var allerede første dag forsvarerne tallmessig overlegne. Flere amerikanske soldater fikk Medal of Honor på Iwo Jima enn noe annet sted. Japanerne hadde den fordel at de kunne se amerikanerne hele tiden fra under bakken eller fra huler, særlig i Suribachifjellet helt i sør, men også fra det mer kuperte området helt nord å øya. Imidlertid brøt etterhvert deres kommunikasjonsnettverk sammen, slik at koordinasjon av mottrekk ble meget vanskelig.

Den amerikanske landingsplanen

Selv om Suribachifjellet ble erobret etter bare fire dager og amerikanerne var i ferd med å komme opp i 70 000 mann på øya, gikk det trått for dem. De måtte nå nordover mot Motoyamaplatået, og ble stadig vekk angrepet i ryggen, av japanere som skjøt fra kamuflerte tunnelåpninger. Amerikanerne gjorde mye bruk av navajo-indianere som gav anvisninger om fiendtlige stillinger i taktisk kode med kodeord fra sitt eget språk. For å uskadeliggjøre japanerne i huler og tunneler, gjorde amerikanerne mye bruk av flammekastere, eller de rett og slett fylte igjen inngangene med bulldosere. Den siste taktikken var ikke særlig virksom, ettersom tunnelnettverket var godt sammenknyttet, og det var laget mange luftehull.

General Tadamichi Kuribayashi

Svært få japanere overgav seg, bare noen hundre. General Kuribayashi var ikke blant dem, og hans lik er aldri blitt funnet eller identifisert. Det er en vanlig antagelse at han tok sitt eget liv.

I ettertid viste det seg at de amerikanske forhåpninger til fordelene ved å kontrollere Iwo Jima, var overdrevne. Det ble upraktisk å bruke øya som utgangspunkt for eskortefly under bombeangrep; bare ti slike eskorteflygninger ble gjennomført derfra. Derimot skulle det vise seg at øya ble brukt meget for mellomlandinger. Ettersom amerikanerne aldri fant det kostnadene verdt å angripe en annen liten øy, Rota, som lå tett ved Saipan hvorfra bomberaidene for det meste startet, fortsatte radiomeldinger med forvarsler om angrepene å nå det japanske fastlandet.

Slik sett kunne de antagelig uten vesentlig ulempe bare ha latt Iwo Jima ligge og heller fremskyndet angrepet på Okinawa, den største av Ryukyuøyene.

Den usedvanlige kampviljen også når slaget var tapt og beredskapen til selvmorderiske motangrep som japanerne oppviste blant annet på Iwo Jima var med på å gjøre beslutningen om bruk av atomvåpen senere på året meget lett for amerikanerne.

Filmatiseringer

[rediger | rediger kilde]

De amerikanske væpnede styrker laget i 1945 en dokumentarfilm om kampene. I 1949 kom spillefilmen Sands of Iwo Jima, med John Wayne i en av rollene. Tre av soldatene som faktisk var med på flaggreisingen på Suribachifjellet er også med, og spiller seg selv (Ira Hayes, John Bradley og Rene Gagnon; de øvrige tre falt senere under kampene på øya). I 1961 kom The Outsider, med Tony Curtis som flaggreiseren Ira Hayes, som var indianer av pima-stammen. Han var født i januar 1923 på stammens reservat i Arizona. Etter krigen stilte han seg uforstående til at han skulle være noen helt; han fremhevet sine kamerater som omkom under kampene. Han giftet seg aldri og ble tiltagende alkoholisert. I januar 1955 ramlet Hayes beruset i en dreneringsgrøft i hjemstaten Arizona og frøs i hjel. Han er gravlagt på Arlington krigskirkegård.

Clint Eastwood produserte i 2006 to filmer om hendelsen, Flags of Our Fathers (med amerikanernes øyne) og Brev fra Iwo Jima (med japanske øyne). Flags of Our Fathers ble nominert til to Oscar og Brev fra Iwo Jima ble nominert til fire Oscar. Brev fra Iwo Jima vant den ene for «beste lydklipp».

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]